Denne fantastiske historien har jeg fått lov til å fortelle. Et «gammelt » kjærestepar kontaktet meg, fordi den ene av jentene på grunn av sykdom har begynt å planlegge sin begravelse. På grunn av sin legning har hun aldri følt seg velkommen eller inkludert i kiren, og vil i hvert fall ikke ende sine dager på en kirkegård. Som hun sier; «det er plass til meg på kirkegården når jeg ikke lenger kan praktisere min kjærlighet, men det er helt uaktuelt.»
De har funnet ut at de vil ha seremonien hjemme i hagen, og be alle sine venner og familie dit hvor de har hatt livet sammen. Der hvor alle de fine morgenstundene med kaffekoppen på hagetrappa, og alle de lystige og fløyelsmyke sommernettene med latter og masse venner har gitt hverdagslykke. De har bedt en nær venn å holde seremonien. De vil pynte med lykter i trærne og Urna med asken skal få stå på et eget bord og være med under hele det siste hageselskapet.
De skal ønske gjestene velkommen med et glass Champagne og en liten pose med blomsterfrø. Så kan alle gjestene få lov å plante blomsterfrøene i et stort blomsterbed i hagen. Dette vil være til glede for hun som skal ta morgenkaffen alene på hagetrappa i tiden fremover. Hun vil kunne se at akkurat som kjærligheten mellom de to vil bedet vokse seg vakkert og frodig med tiden, og at det stadig må lukes litt for ugress.
Urna skal de sende avgårde og få laget en vakker diamant som skal settes inn i forlovelsesringen, og alene få blinke kjærlig til glede og trøst.
På denne måten får hun sitt ønske om å ikke å bli puttet i bakken, verken på en kirkegård eller noe annet sted oppfylt. Og hennes kjære vil kunne henne nær i hverdagen. Jeg synes dette er så vakkert, og de har så mye glede av å kunne planlegge for at de begge skal få sine ønsker oppfylt.
Døden er livsviktig, den handler om livet, døden og livet etter døden.
