Norsk Ukeblad fortelle historien om Ann Kristin (58) som mistet sin mamma.
Den dagen kan komme at vi får ansvar for en begravelse sier Ann Kristin,
for henne var det viktig at avskjeden skulle være i morens ånd.
Ann Kristin Hjortbakk bor på Billingstad i Asker sammen med sin samboer Einar. Hun har datteren Ruby.
Moren Haldis, kom på sykehjem da hun ble enke i 2011. Fire år senere begynte hun å bli dårligere. Helt tilfeldig hørte Ann Kristin et program på radioen, der temaet begravelser ble diskutert. En av deltagerne var Pia Cyrén fra begravelsesbyrået, Den Siste Reisen.
Alle mulighetene som ble nevnt i programmet, gjorde at Ann Kristin våget å snakke med moren sin om begravelsen. Hadde moren noe spesielle ønsker? Det hadde hun.
Så da Haldis døde 23.februar 2017, visste Ann Kristin hva hun skulle gjøre.
Tillit
Dagen etter at moren døde fikk Ann Kristin og datteren Ruby et møte med begravelses agenten Pia Cyrén.
– Den gode roen og varmen vi ble møtt med, gjorde at vi følte oss godt ivaretatt fra første stund, sier Ann Kristin. Hun forteller at moren ønsket en begravelse i kirken.
Haldis var en fargerik person, som vokste opp i Maridalen og ble døpt i Maridalen kapell.
Så valget av kirke var ikke vanskelig. Men som den sterke og sosiale personen Haldis var, hadde hun tydelig gitt beskjed om at hun ikke ville at begravelsen skulle bli en trist affære. Der alle gikk kledd i svart og snufset inn i lommetørklærne sine.
Hun ønsket en hyllest til livet, som hun faktisk hadde levd i 90 år. Ann Kristin ba begravelses agenten komme med forslag til hvordan de kunne lage en verdig begravelse, som både var tradisjonell og spesiell.
Veiledning
Ann Kristin formidlet til de aller nærmeste om morens ønsker om fargerike klær i begravelsen.
Slik kunne de aller nærmeste spre ønsket videre.
Ann Kristin ønsket også fargerike blomster, særlig oransje, som var morens yndlingsfarge.
Slike ønsker er det også mulig å sette i dødsannonsen.
Når det kom til valget av musikk, var Ann Kristin klar på at det ikke skulle være orgelmusikk og triste salmer, men heller noe muntert, gjerne med en dypere undertone. Etter tips fra Pia fikk de noen trubadurer til å synge viser under og før seremonien.
Presten godkjente sangene i forkant av begravelsen. Som allsang valgte Ann Kristin Blott en dag, Amazing Graze og Jørgen Hattemaker.
Jeg hadde lyst til at de som var tilstede, skulle få et lite innblikk i hele mammas liv. Dette fortalte jeg presten. Han foreslo at jeg skulle holde minnetalen selv. Jeg var redd jeg ikke skulle greie det, men ble beroliget da presten sa han kunne overta hvis det ble for tøft for meg. Jeg ønsket også at de som ikke hadde møtt mamma på mange år, skulle føle at de hadde vært en viktig del av mammas liv.
Selve dagen
Det var viktig for meg at begravelsesheftet skulle fortelle noe om mamma, og ikke bare inneholde tekster til sangene, sier Ann Kristin. Jeg fant derfor frem en masse bilder, som Pia satte sammen til et lite fotoalbum i programmet, og menykort med bilder til avskjedsfesten etterpå.
Det fikk jeg mange positive tilbakemeldinger på i etterkant.
Seremonien
Ann Kristin forteller om en vakker og verdig seremoni for moren fredag 3 mars 2017.
Maridalen kapell ble åpnet en time før seremonien begynte. Gjestene fikk det lille fotoalbumet, og det ble mingling og mimring. Kisten var hvit, og blomstene gikk mye i orangsjetoner.
Trubadurene spilte gode låter, og da kirkeklokkene var ferdig å ringe inn til seremoni, tente barnebarnet Ruby et enslig lys på kisten til Haldis. Dette brant under hele seremonien. Lyset ble blåst ut som en markering på at Haldis var gått ut av tiden da seremonien var over og kisten skulle bæres ut.
-Jeg følte dette var helt i mammas ånd, og jeg er så glad for valget jeg tok, sier Ann Kristin.
Vi avsluttet med en hyggelig avskjedsfest, der enda flere gode minner kom frem. Det var akkurat slik mamma ønsket at hennes siste dag sammen med oss skulle være.
I etterkant har Ann Kristin skjønt at så lenge man følger visse normer, så er det ikke så mye man kan få gjort galt. Og man skal lytte til magefølelsen, ikke hva alle andre måtte mene.
Tips fra Den Siste Reisen ved Pia:
- MANGFOLD; Folk er forskjellige, det bør begravelser være også.
- GODT MINNE: La begravelsen speile det livet som er levd, på en slik måte at den siste avskjeden blir et så godt minne som mulig.
- SISTE AVSKJED: Tenk over hva som er riktig når det gjelder valg av type seremoni. Det er ikke alle det passer for å lage en tradisjonell seremoni i kirken med salmer og prekener. Legg gjerne seremonien til et sted som betydde mye for den avdøde. Kanskje på yndlingsplassen i marka, på stranden, eller hjemme i hagen. Skal det være en intim minnestund for de aller nærmeste? Eller skal det være en avskjedsfest for å hylle det livet som er levd?
- IKKE HAST: Ta en ting om gangen når du skal ta avgjørelser om begravelsen. Dette er en situasjon som man ikke behersker på samme måte som hverdagslige saker i livet.
- UENIGHET: Ved uenighet blant pårørende er det den som har ansvaret i henhold til gravferdloven som har myndigheten til å avgjøre.
- KONFLIKT: Om det blir en stor konflikt, er det Fylkesmannen som avgjør.
Hvilken begravelsesseremoni skal jeg velge?
Det er de nærmeste pårørende som har ansvaret for begravelsen. Tradisjonelt gjennomføres de fleste gravferder fra en kirke eller et kapell, men de fleste livssynssamfunn tilbyr også slik bistand.
Det er også mulighet å lage en seremoni i helt privat regi. Begravelsesbyråer kan bistå med planlegging og gjennomføring av slike private seremonier.
Begravelse i kirken
En kirkelig seremoni har et tydelig kristent innhold. Pårørende kan bestemme salmer, og eller andre typer sanger. Gjerne med solister og musikere. Det musikalske i en bisettelse/begravelse tar opp når de pårørende er i samtale med begravelsesbyrået.
Når det gjelder soloinnslag – musikkinnslag av ymse karakter – står de pårørende ganske fritt. Her brukes alt fra Eric Clapton, til Våren av Grieg. Det som er viktig er at det er musikk som eventuelt avdøde hadde et forhold til. Når det gjelder fellessangene, bør de ha et religiøst/kristent innhold. En begravelse er også en gudstjeneste, der det kristne innholdet også skal komme tydelig frem.
Presten vil lese et minneord, pårørende kan velge om han/hun skal utdype dette, eller om de vil holde en minnetale selv. Det er ingen begrensninger på hvor mange og hvem som kan holde tale. Er det mange talere på listen, kan det være fint å spare noen til minnestunden/avskjedsfesten etterpå.
Ann Kristins råd:
- Følg ditt eget hjerte
- Tenkt på hva den avdøde hadde ville selv.
- I den grad det lar seg gjøre; våg å ta samtalen om begravelsen før vedkommende dør
- Fortell begravelsesbyrået hva du ønsker.
Tekst: Mette Sillesen
Den siste reisen takker for tilliten vi fikk.
