NRK radio kom på besøk til oss i Den siste reisen på Tjuvholmen i dag, og vi snakket om å planlegge sin egen begravelse. Er det en kjærlighetserklæring til dine etterlatte å fortelle hva du ønsker, legge til rette slik at de vet hvilke valg de skal ta? Eller er det en frarøvelse av sorgprosessen for de som skal leve videre?
Døden er vanskelig, og den er heldigvis ikke noe vi går å forholder oss til i hverdagen. Men i løpet av livet så vil de fleste oss oppleve å miste noen som står oss veldig nær, vet du da hvordan de vil ha sin begravelse?
De mange valgene
Skal du kremeres eller ha en kistegrav? Skal seremonien holdes i en kirke, et kapell, i hagen hjemme eller på en strand? Skal det lages en stor seremoni med alle venner, familie og kolleger eller en liten seremoni med bare de aller nærmeste?
Hva ønsker du av musikk? Vil du ha salmer, eller skal favoritt musikeren din komme og synge dine favorittsanger? Stor avskjedsfest eller intim minnestund? Minnelund, gravplass, askespredning eller diamant?
Vanligvis, på tidspunktet når noen dør, er det de pårørende sin oppgave å planlegge begravelsen. De må ta utrolig mange avgjørelser på veldig kort tid mens de er i tung sorg. Du kan hjelpe dem et godt stykke på veien og gi dem trygghet med å fortelle at det er “akkurat slik du vil ha ønsket det.”
Det viktigste er kanskje at din begravelse skal gjenspeile deg, og stemme med det livet du har levd.
Delte meninger
Det er mange meninger om dette, noen mener det er ego tripp å planlegge sin egen begravelse. At det må være de etterlattes oppgave å bestemme hvem hva og hvor. Jeg mener at ved å planlegge og fortelle hva man ønsker så hjelper man sine kjære til å lage en vakker avskjed. Det er tross alt de gjenlevende begravelsen er til for.
NRK radio har intervjuet 3 begravelsesbyråer om dette, og vi har helt ulike oppfatninger og tanker om dette. Men det er en ting vi alle har felles, og det er at begravelsen er til for de etterlatte og ikke for den som er død.
Jeg gleder meg til å høre programmet når det kommer på lufta.
Folk er så forskjellige, det synes jeg begravelser bør være også.
